Rogaland Kunstsenter:
Drømmebilder
Sist oppdatert 13. oktober 2004 09:08
Åslaug Krokann Bergs utstilling av videoprojeksjoner i Rogaland Kunstsenter er et nøye iscenesatt skyggespill.

 


I «Songen om Balder» synger en mann
med en gutts stemme.
Rogaland Kunstsenter: Åslaug Krokann Berg, video. T.o.m. 24. okt.
Det er skygger fra liv ikke levd, fra handlinger aldri utført, fra en fantasi hinsides fornuften.

En ung mann står ved et tre og synger «Songen om Balder» i ett av Krokann Bergs videoverk. Men den stemmen vi hører kommer fra en liten gutt. Det er mannens stemme fra den gang han var liten gutt, i lydopptak fra noen år før - vi hører en stemme som ikke stemmer med det vi faktisk ser; realismen er bare tilsynelatende. Her er et opplagt illusjonsbrudd, og det fortsetter mot slutten av videoen: Mannen forlater treet, i ulike retninger, som om flere utganger er mulig.

Når denne unge mannen synger: «Å hev du høyrt slik ein underleg draum», er det kanskje nøkkelen til hele utstillingen. For samtlige videoarbeider har et drømmepreg - mest bokstavelig, og minst interessant, ser vi det i «We who don't».

I et gråblekt vinterlandskap går en prosesjon: Mennesker utkledt som engel, mannen med ljåen, en middelaldersk klovn, en kråke, en gutt med flosshatt, en dronning, en trollmann. De er alle klisjeer hentet fra karneval og folketro, eventyr og sagn. Men i denne videoen gjør de ikke annet en å gå og gå, i sakte kino - videoen er slapt iscenesatt og klippet, og drømmepreget blir mer en påstand enn noen egentlig magi.

Langt sterkere er «Den blinde», hvor en underlig figur kommer roende inn fra havet, uten noensinne å nå land. Det er en kvinneskikkelse med en viss affinitet til henne vi ser i Kittelsens Svartedaud-tegninger - men Krokann Bergs gir oss ingen forklaringer. Den roende kommer fra intet og går tilbake til intet, som om hun skulle være et uforklarlig fragment som dukker opp fra underbevisstheten vår, som i en drøm. Denne videoen er i svart hvitt, og den er imponerende stram i bildebruk og regi.

I «Dvergen» danser og vrir en rødkledt skikkelse seg inne i en skog. Ikke ser hun ut som en dverg, ikke er dette noen alminnelig dans, heller ikke er det noen åpenbar galskap vi er vitne til. Det er tvert imot det gåtefulle som her vises; det mangetydige som unndrar seg enkle tolkninger. En hallusinasjon, kanskje, eller en drøm hvor brikkene slett ikke vil falle på plass. Og i «Felespilleren» forrykkes både vår oppfatning av sted og av lyd i forhold til dette stedet - igjen er framstilling og forløp irrasjonelt snarere enn logisk fattbart.

Krokann Berg låner åpenbart sin tilnærming fra surrealismens erfaring og dens teoretiske overbygning (de to surrealistiske manifestene). Mange har gjort det før henne. Det som likevel imponerer på denne utstillingen er Krokann Bergs gjennomtenkte konsekvens i de fleste videoarbeidene:

Hun rendyrker én enkel idé og ser hvor mye den kan tåle, visuelt og i lyd. Hun iscenesetter denne ene ideen ved hjelp av et sett virkemidler og fortellergrep som er nøye utvalgt til den konkrete oppgaven. Resultatet er rent, stramt og enkelt: Visuelt stimulerende drømmebilder.
Trond Borgen
tilbake